Jeg har fått meg ny telefon! Telefonen er veldig fin og sikkert veldig god. Samtidig kjøpte jeg også en «telefonmappe» som beskyttelse for telefonen og med plass for kredittkortene. «Telefonmappa» kostet selvfølgelig på langt nær så mye som telefonen, men du verden så fin den er. Den er så fin at jeg måtte ha den i en plastpose før jeg la den i sykkelveska. Mannen i huset (båten), ristet oppgitt og forskrekket på hodet. For meg var det en selvfølge å beskytte både telefonen og den fine «telefonmappa» som jeg hadde fått (kjøpt).
Selvfølgelig må jeg vise frem den fine «telefonmappa» uten plastpose også. Den er i rødt, semsket skinn med et «skilt» foran i gull (ja, ja, ikke gull da, men gullfarget:-)).
Denne «historien» handler ikke først og fremst om den nye telefonen og «telefonmappa». «Historien» handler om takknemlighet. Det handler om å sette pris på å få (kunne kjøpe ting). Det handler om evnen til å glede seg over å få noe nytt – lite eller stort – dyrt eller billig.
Da jeg vokste opp i Narvik på 50-60 tallet var det ikke mye penger blandt «folk flest». De fleste strevde for å å få endene til å møtes. Mamma var eneforsørger for oss 4 barna. Hun var i fullt arbeid og forsørget oss samtidig som hun sparte til ny og større leilighet til oss. Vi leide ei leilighet i kjelleretasjen på et hus hvor Riksvei 50 (nå E6) gikk like utenfor stuevinduet vårt. Leiligheta besto av stue, kjøkken og ett soverom. Der sov vi alle 5. 2 køyesenger på hver side og senga til minste broren min i midten. Toalettet var i selve kjelleren. Der var det også et soverom hvor hushjelpa bodde. (Hushjelp hadde vi fordi mamma jobbet.)
Da jeg var 11 år, flyttet vi til ei flunkende ny leilighet som mamma hadde klart å kjøpe for pengene hun hadde lagt til side gjennom årene. Det sier seg selv at for å kunne spare og legge unna penger, var det ikke mulig å kjøpe alt vi hadde lyst på. Jeg hadde et søskenbarn som var 2 år eldre enn meg, så jeg arvet mye av klærne hennes. Når hun hadde vokst ut av dem, var de selvfølgelig ikke moderne lengre. Jeg var fullt klar over at jeg ikke var den mest trendy jenta på skolen når jeg vokste opp, men jeg visste at det måtte være slik.
Gleden var derfor stor de få gangene jeg fikk nye «kjøpesklær» eller sko. Skoene ble kjøpt ekstra store slik at jeg skulle ha noe å vokse i. At de var for store, fikset vi med rikelig med bomull i tåa på skoene. Fortsatt kan jeg huske øyeblikk av glede over å få noe helt nytt. Det er den samme gleden jeg kjenner i dag når jeg får (kjøper) noe nytt. Enten det er et par sokker, nye tøfler, et par sko, en telefon, ei «telefonmappe» osv. Det er ikke prisen og verdien som teller. Gleden er like stor helt uavhenging av det. Det er glede over at jeg er så heldig at jeg kan få (kjøpe) noe nytt og fint. Samme gleden har jeg også når jeg f.eks. kjøper garn eller stoff for å lage noe nytt.
Det hører med til historien at det siste paret med skisko som ble kjøpt mens jeg bodde hjemme ble kjøpt i størrelse 39. Jeg fikk aldri så store føtter at de passet i størrelse 39. De ble ikke større en 37.:-)
Latest posts by admin (see all)
- Når dører må lukkes - juni 18, 2019
- Fiks selv om håret gråner - juni 8, 2019
- Takknemlig for at jeg er jeg - juni 3, 2019
Lillian says
august 18, 2018 at 2:27 pmKjære kusine Liv, jeg må bare si, at nå kom det noen tårer..❤️❤️❤️
admin says
august 18, 2018 at 2:43 pmJa, mange følelser når en tenker tilbake, men du verden så fin oppvekst vi hadde. Så mange gode verdier vi fikk med på veien!..og så heldig jeg var som fikk arve klær etter deg!
Lillian says
august 18, 2018 at 2:55 pmJeg har mange ganger tenkt på hvor tøft tante Anna hadde det. Aleneansvar 4 barn og full jobb, og i tider hvor det ikke var så mange goder. Hun klarte det❤️
Åh ja Liv, vi hadde en fin barndom og vi fikk til og med reise til Stavern på ferie alene du og jeg 🙏
admin says
august 18, 2018 at 3:03 pmEn tøff og stolt dame, mammaen min… Fantatistisk ferietur, Lillian – 12 år tror jeg at jeg var.
Borgny Hansen. says
august 18, 2018 at 3:01 pmJa, her kjenner jeg meg igjen. Gleden over å ha spart nok og kunne kjøpe akkurat den ting jeg hadde ønsket meg leng. Bl.a. den mørke dokka ( det het negerdokke den gang, men for all del ikke nå) som kosta 8 kr. Stor glede over den. For litt siden solgte jeg den for 250 kr. Litt sårt, men.
Men vi må huske på at det finnes mange barn i dag også som ikke får det de ønsker seg (eller trenger) sånn vipps. Jeg jobber med veldedighet, så dette vet jeg mye om og kunne sagt litt av hvert om.
Kos deg med den flotte, røde mappa di, og jeg er sikker på at du er en som virkelig setter pris på hverdagens små gleder generellt. Heldige, vi.
admin says
august 18, 2018 at 3:11 pmHusker også at jeg hadde en negerdukke, men alle leker og sånt fra den gang er «forsvunnet» for mange år siden. Artig å minnes.
Veldig trist at det i dag er så mange familier som sliter. Den gang da vi vokster opp, var det rimelig lite å rutte med hos de fleste. Gensere ble rekt opp og brukt til å strikke nye klær. Mamma sprettet opp kåpa si da den ble for slitt på retten og sydde den sammen igjen med vranga ut. Klær gikk i arv, men ettersom det var vanlig for de fleste, opplevde vi ikke noe «utenforskap» ved det. I dag er det nok verre for de som sliter økonomisk, men store deler av den norske befolkning faktisk «vasser» i penger.
Magny says
august 18, 2018 at 3:48 pmKjære deg, Liv! Din mor – for meg alltid «Lita»- var et fantastisk menneske❤ Hørte aldri at hun klaget. Vi er nok heldige som ikke har glemt å glede oss over å få noe nytt, selv om vi nå ikke trenger å spare i lang tid i forveien. Med den velstand ( for de fleste ) vi har, er det ingen selvfølge. Håper vi har klart å overlevere noen gode holdninger til etterkommerne.
Ruth Elin says
august 18, 2018 at 4:39 pmGratulerer med ny telefon og telefonmappe.
Utrolig fint å lese, . Du setter fokus på noe som barn i dag nesten ikke vet hva er, gleden over å få noe, eller å spare til noe..
Jeg kjenner med godt igjen i mye av det du skriver.
Forskjellen er nok at jeg er yngst av 3 søsken, og mamma jobbet hjemme. Hun hadde strikkemaskiner og garnutsalg. Pappa var på Svalbard til jeg var 7 år.
Men gledene var mange .
Så kjekt å lese alt du skriver.
admin says
august 19, 2018 at 10:39 amTakk Ruth Elin. Tror kanskje vi berøver mange barn i dag denne opplevelsen av glede ved å endelig få det de har ønsket seg ved at det «bare er å kjøpe det en har lyst på». Heldigvis opplever jeg en del foreldre som er ganske bevisste på at barna må jobbe og spare selv til tingene de ønsker seg.
Bente Henie Dalhaug Johansen says
august 18, 2018 at 6:45 pmGratulerer med ny telefon og telefonapparater. Den var skikkelig lekker
admin says
august 19, 2018 at 10:35 amTakk Bente – Lurer på om jeg skal spraye den med slik impregneringsspray som vi bruker på sko og møbler…Da holder den seg nok fin lenge:-)
Bente Henie Dalhaug Johansen says
august 18, 2018 at 6:47 pmSkal stå telefon og telefonmappe
Ingunn Remlo says
august 19, 2018 at 7:01 amFor en nydelig skildring, Liv!
admin says
august 19, 2018 at 10:33 amTakk Ingunn for hyggelig tilbakemelding:-)